LENGSEL, LIDELSE & LEVENDE
Hva hører jeg på?
Nirvana
Bleach
Nevermind
In Utero
Nå som jeg har fått avstand til musikken på 80-tallet, kan jeg sette pris på produksjonen. Ofte preget av pompøse trommer og sjelløse synther. Romklang på absolutt alt. I 1989 var også et av mine favorittband på sitt mest pompøse. U2 var ute på Lovetown turne, sammen med BB King. Sikkert god stemning, men kjedelig. Da de trakk seg tilbake for å dream it all up again, så skjedde det spennende saker i rockens verden.
Plutselig begynte det å komme album med et rått og nakent sound. I løpet av 91 og 92 kommer Metallica, Red Hot Cilli Peppers, U2, Talk Talk, Pearl Jam, Rage Against The Machine, Alice In Chains, Smashing Pumpkins og The Cure ut med banebrytende plater. For å nevne noen. Slik jeg oppfattet det da, var det en vending mot et hardere uttrykk for mange band. Ikke bare det, men også en produksjon som låt mindre, ja, produsert. Dette syntes jeg var veldig forfriskende. Skivene låt mer som live. Jeg har alltid likt live-skiver, ofte bedre enn studioversjoner.
Bleach
Nirvanas første plate, Bleach, kom i 1989. Jeg hørte den hos en kompis da den kom. Hans eldre bror hadde kjøpt den og Smashing Pumpkins Siamese Dream. Jeg forstod ingenting av Bleach, men falt umiddelbart for låtene og soundet på Siamese Dream. Når jeg nå etter mange, mange år har kjøpt Bleach på vinyl, i en eksklusiv utgave med både ditt og datt og nesten Cobains svette gnidd inn i coveret, innser jeg at jeg har digget liveversjoner av flere av disse låtene i mange år.
Bleach åpner kvasst med Blew. School og Negative Creap hadde jeg også hørt før. Alle disse tre finnes på Nirvanas liveskive From The Muddy Banks of the Wishkah. School ble for meg en umiddelbar favoritt. Et dritfett gitarriff åpner, før trommer og bass setter inn. Jeg konstaterer at studioversjonen låter slettes ikke verst, selv om jeg foretrekker Dave Grohl på trommer. Her spiller Chad Channing og Dale Crover trommer. Ellers finner vi About a Girl i en aldeles nydelig versjon på Nirvanas Unplugged skive.
Det er et narrativ i lyden på Bleach. Den forteller om et band som har spilt mye live, som er på vei, som begynner å skrive virkelig gode låter og som har en vokalist med sjel. Stødige trommer er viktig for at låtene skal høres behagelig ut. Chad og Dale når nesten opp, men er ikke helt der. Krist Novoselic er der. Kurt er Kurt.
Nevermind
Det tok mange år før jeg kunne nyte Nevermind igjen. Jeg kjøpte ikke skiva da den kom. Det var for mye annen interessant musikk å kjøpe på svindyr CD, dessuten ble den spilt overalt uansett. Jeg var nok heller ikke klar for denne råheten. Låtnavn som Territorial Pissings og den råe introen på Breed, skremte meg langt vekk. Det tok enda noen år før jeg kunne sette pris på denne typen rå rock.
I 2024 med fersk vinyl i fanget, er situasjonen en annen. Tusenvis av timer har blitt brukt på å lytte til, skrive og spille rock. Ørene har blitt vandt til dette her nå. Ikke for det, allerede i 1994 kurerte Motorpsycho dette her ganske bra. Med A Shrug & a Fistfull fra Timoty’s Monster og en meget trang ungdomsklubbkonsert klarte Motorpsycho å lure meg ned i musikalske labyrinter, der det å finne gullet byr på motstand. Det er denne motstanden, kanskje kontrasten, som gjør at det er så utrolig digg når man først finner det som er så uendelig vakkert. Hør på Kill Some Day og Wearing yr Smell fra samme plate.
Nok om Motorpsycho og over til Nevermind. Ingen fancy smancy utgave dette her. Enkel og grei, uten utbrett, gatefold. Men musikken, den er frisk og fin. Produksjonen låter fortsatt fett. Man minnes på hvor mye en god miks har å si. Cobain synger rått og melodiøst, bassen brummer enda mer og trommene, ja de er tatt over av vår mann Dave Grohl. For et trøkk, så riktig å få seg dette her på vinyl. Så riktig å spille dette høyt i et stort rom.
Greia med vinyl for meg nå, er dels at jeg liker lyden, dels at jeg liker coverart i stort format. Men det er også en måte å prioritere lyttinga på, og at lyttinga og fokuset blir bedre med litt motstand. Jeg kommer nok ikke til å høre mye på Nevermind eller Bleach, men gud bedre så fint det skal bli de gangene de trekkes fram.
Det er vanskelig å trekke fram låter på Nevermind. Alt er bra. Smells Like Teen Spirit, Come As You Are og Polly, er litt kjedelige. Det er fullt mulig det er fordi jeg har hørt dem for mye, eller kanskje det er for lite motstand.
In Utero
Jeg og Frode, som spiller trommer i SVIIR, hørte gjennom denne i vinter. Ingen av oss hadde hørt In Utero på lenge, og vi ble begge slått av hvor rått det låter. Det hadde vi helt glemt. Dette er den eneste Nirvana-skiva jeg kjøpte originalt, på cd selvfølgelig. Jeg digga mange låter på Nevermind, men back in the days fikk man prioritere hardt hvilke plater man tok seg råd til å kjøpe. Låtene fra Nevermind svirra rundt uansett, så det føltes viktigere å kjøpe In Utero.
In Utero er latin og betyr i livmoren. Det visste jeg ikke da, men coveret viser jo dette. Jeg så en masse kroppsdeler, ganske makabert, men også spennende. Denne gjennomsiktige kvinnen har vinger på ryggen. Det gir coveret et mytisk og mystisk preg, som en kontrast til den konkrete og vitenskapelig framstilte kroppen. Innsiden av coveret viser flere kule live-bilder. Noen rebelske bilder der trommer og instrumenter ligger hulter til bulder, en del av showet var å ødelegge instrumenter. En arv Nirvana tok opp etter The Who. Andre bilder viser det sjukt enkle og pønka oppsettet til Kurt. To pedaler, en boss overdrive eller turbo distortion og en som jeg antar er chorus. Ingen tuner. Pedalene går på batteri. Gutta gjør det enkelt. En eller annen dude er avbildet i kvinneklær i et badekar, nachspiel på hotellet etter gig?
Da jeg snudde cd-plata kunne jeg se bilde av flere fostre og kroppsdeler. Dette må da ha sjokkert USA på 90-tallet. Det sjokkerte i hvert en pjokk i en prestegård på Nærbø, Jæren. Området var ikke akkurat kjent for å omfavne alternativ rock på den tiden. Da jeg satte på skiva, ble jeg som nok de fleste andre, sjokkert over hvor annerledes enn Nevermind dette låt. Jeg var nok litt forberedt også. Det råe coveret talte sitt klare språk, flere andre band jeg likte hadde endret stil i starten av 90-tallet, gjerne mot et råere lydbilde. Men å gå fra å låte relativt polert og kommersielt, til dette her, det var allikevel uventa. Men jeg likte det fort.
Den første som satt seg var Rape me. Sikkert fordi riffet ligner mest på noe fra Nevermind, og fordi teksten provoserer. In Utero starter med litt treige Serve The Servants. Tenker alltid på Soundgarden når jeg hører introen. Den setter lydbildet, men har ingen åpenbare hooks. Naken vokal uten hørbar klang. Streng start.
Scentless Apprentice derimot har en trommeintro med nærmest ikonisk status. Denne låta er en brodd som skjærer inn i sjelen. En deilig distortion legger seg som et teppe rundt hjertet og nærmest beskytter mot Kurts skrik. Det blir ikke mindre strengt her, for å si det sånn.
Hitten Heart-Shaped Box har en flott intro og et typisk Nirvana refreng. Kul låt som man kan danse vimsete 90-talls dans til. Rape me følger opp. Så nå beveger vi oss mot mer rydda land. Vi kan legge bort machetene for en stund.
Frances Farmer Will Have Her Revenge On Seattle er en skikkelig kul låt. Fete kontraster og dritkul feeding på gitaren. Dette er også typisk Nirvana landskap. I miss the comfort in being sad, da er det trist…
Dumb er In Uteros Polly. Passer fint som en pause midt i plata. Her har vi også celloen ja. Kul kontrast til det nakne bandlydbildet
Very Ape, her er vi på vei mot pønka landskap. Skikkelig kult refreng. Hører hvor påvirka jeg er av dette bandet. Laget nettopp et riff som minner om dette her. Sånn er det..
Milk It viser videre vei i pønke vellinga. En lang instrumental-intro med noe ralling fra Kurt i bakgrunnen, før vi får et primalt skrik, doll steak - eat meat. Hva nå enn det betyr. Her nevnes også selvmord i teksten.
Pennyroyal Tea er en styggvakker låt. Mektig refreng med digg koring. Liker den. Vi får en fortjent pause fra pønken.
Radio Friendly Unit Shifter starter med at Kurt er effektkongen og skrur kule lyder på en chorus eller flanger pedal, sammen med mengder av distortion. Fett riff kommer, skikkelig kule trommer. Dette er eksperimentelt, rett fram, strengt og tilgjengelig på en gang. En høydare.
Tourette’s er også et ganske typisk Nirvana riff. Skikkelig kult gitarbrekk, med orientalske vibber. Vokalen er mer enn streng, så disse pausene er velkomne. En kort hissig sak.
In Utero runder av med nydelige, vakre og nakne All Apologies. Dette er en perle av en låt, og etter min mening en av Nirvanas beste. Kul vokallyd med litt kjapp slap delay. Sinéad O’Connor har gjort en nydelig cover på denne her. Sjekk den ut!
I tillegg har vi med en 10" på denne 30 års jubileums gjenutgivelsen,. Her finner vi det jeg antar er b-sider. Titler som Moist Vagina og den mye omtalte I Hate Myself and Want To Die. Ingen store musikalske høydare her, for min del, men kul å ha.
Denne plata er jo også litt vond, når man vet Kurts skjebne. Samtidig er musikk også kunst. Det er uttrykk for følelser og stemninger. Sånn må det være. Jeg er glad og stolt over å ha fått oppleve denne tiden med så mye bra musikk og visuell kunst.
Og musikken, den lever!
/Sindre
Hva leser jeg?
Charles Bukowski
Post Office
Märkta Kort - 31 Noveller
Bukowski er nytt bekjentskap for meg. Jeg har jo lest dikt og sett memes her og der, men aldri lest en bok. Bukowski er kjent for sin råe stil, mye slang og røffe typer. Mye skotsk whisky med vann, øl og vin. Mange damer også. Jeg visste ikke mye om forfatteren, annet enn at han var amerikansk, med noe tysk slektskap på farssiden.
Et kjapt spørsmål til Chat GPT kunne fortelle:
Charles Bukowski var en amerikansk forfatter og poet kjent for sitt realistiske og ofte kontroversielle arbeid. Han ble født på 1920-tallet og døde i 1994. Bukowski er best kjent for sitt skildrende arbeid, som ofte fokuserer på det groteske i hverdagen, alkoholisme, arbeiderklassens liv og den underbelyste siden av det amerikanske samfunnet. Hans verk inkluderer romaner som "Post Office," "Factotum," og diktsamlinger som "Love is a Dog From Hell" og "The Last Night of the Earth Poems." Bukowski oppnådde kultstatus både i USA og internasjonalt for sitt ærlige og skarpe blikk på menneskets tilstand.
Bukowski kjenner åpenbart godt til livets skyggeside. Karakterene jeg har lest om sliter med ulike misbruk og depresjon. Ut fra dette var det første jeg la merke til at Bukowski må ha inspirert Bono på 90-tallet da både «The Last Night of the Earth» og «The Days Run Away Like Wild Horses Over The Hills» finnes i låter fra U2. Som stor fan av bandet til og med POP fra 96, var det bare å bestille bøker. Gavekortet jeg fikk til jul fikk altså bein å gå på.
Nå har jeg lest disse to bøkene, og har et par diktbøker å se fram til. Der er jeg spent på om jeg finner flere referanser til kjente tekster fra rockens verden.
Post Office
"Post Office" av Charles Bukowski er en bok som tar leseren med inn i en verden av rutine, absurditet og alkoholisme gjennom hovedpersonen Henry Chinaski, som deler mange likheter med forfatteren selv. Boken gir et rått og ærlig bilde av livet til en postarbeider, og utforsker temaer som kjedsomhet, desperasjon og trangen til å bryte ut av samfunnets forventninger.
Bukowskis skrivestil er direkte og upolert, og hans beskrivelser av menneskelige feil og mangler er både grusomme og humoristiske på samme tid. Gjennom Chinaskis øyne ser vi en verden av monotoni og misnøye, hvor arbeidet på postkontoret blir en metafor for den meningsløse eksistensen.Selv om boken kan virke deprimerende og nihilistisk på overflaten, er det også et underliggende tema om frihet og selvrealisering. Bukowski utforsker ideen om å bryte ut av samfunnets forventninger og leve et autentisk liv, selv om det kan være kaotisk og smertefullt."
Post Office" føyer seg med andre ord fint inn i rekker av bøker om livet, som er det jeg leser om dagen. Dette er en bok som ikke egner seg for alle, men for de som setter pris på Bukowskis ærlige skildringer og nihilistiske humor, er den en uforglemmelig leseopplevelse.
Märkta Kort - 31 Noveller
Jeg liker å lese bøker på det språket de er skrevet, derfor leste jeg Post Office på engelsk. Denne novellesamlingen fant jeg kun på svensk. Dette er en samling av to bøker, Septuagenarian Stew og Betting on the Muse. Her får vi servert 31 noveller med historier om menn som stort sett ligner på ham vi finner i Post Office. Men selv om personene, miljøene og tema har mye til felles, synes jeg Bukowski klarer å skape variasjon gjennom både språk og historiene til at dette blir interessante leseropplevelser fra start til slutt.
Spesielt historien som mannen som lengter etter å ta sitt liv, men ender opp med å bli en helt og få møte kjærligheten, er en novelle jeg kommer til å huske.
Etter disse to bøkene er jeg litt lei av denne konteksten og det litt ensidig persongalleriet. Samtidig gleder jeg meg til å sette i gang med poesibøkene.
/Sindre
Hva leser jeg?
Karl Ove Knausgård
Morgenstjernen - The morning star
Ulvene fra evighetens skog - The wolves from the forest of eternity
Det tredje riket - The third Kingdom
Nattskolen - The night school
Da jeg startet å lese på Morgenstjenen sommeren 2023, hadde jeg ikke lest noe av Knausgård siden Min kamp 6. En dobbel murstein av et verk, som jeg tidvis led meg gjennom. Dels på grunn av et ekstremt langt, dystert, depressivt og krevende essay mot slutten av romanen. Dels fordi familien var midt oppe i en krise, da vi nettopp hadde fått en stor vannskade i vårt nykjøpte hus. De følgende årene var slitsomme, og jeg hadde nok ikke overskudd til å forholde meg til Knausgårds krevende og dystre verdensbilde. Alle bildene og beskrivelsene i det han skrev, bød meg i mot. Lett lesing eller ingen lesing, kun konsumering, var det som gjaldt.
Så har årene gått. Noe i livet har blitt enklere og jeg har tatt noen avgjørelser på hva jeg vil bruke resten av tiden min på. Der kommer musikk og litteratur høyt opp på listen, noe denne bloggen reflekterer. Jeg husker heller ikke hva det var som fanget min interesse for Morgenstjernen, sannsynligvis en ikke bare rosende, men også godt og reflektert skrevet anmeldelse av boken. Uansett bestemte jeg meg for å kjøpe den, og ta den med på sommerferie.
Å ha med bok på ferie var noe jeg startet med da vi fikk barn og bare orket å dra på ferie til nærmeste familie. Før smarttelefonens tid ble bøker en fin måte å få en pause, uten å bli rastløs. Siden tok telefonen over, før jeg nå har funnet tilbake til bøkenes herlige univers. Som du sikkert har merket om du har fulgt med på bloggen, veksler jeg mellom å lese faglitteratur og skjønnlitteratur. Jeg trenger input om hvordan håndtere livet. Det viser seg i det meste jeg konsumerer av podder, blogger og bøker. Musikken er noe annet, den må jeg tenke litt videre på.
Morgenstjernen, Ulvene og Riket opplever jeg er de bøken som hører mest sammen, i den forstand at vi møter mange av de samme personene i alle tre bøkene. Det er et stort persongalleri i bøkene og for meg gikk det i surr hvem som var hvem. Etter hvert som jeg leste forstod jeg hvem jeg leste om, men at jeg nå fikk historien fra en annen person i fortellingen og fra dennes synsvinkel. Noen historier har festet seg sterkere enn andre.
Vi følger en familie på skjærgårdsferie
Mor er kunstner og psykisk ustabil, far er lektor i litteratur og drikker friskt på ferie, ungene merker at noe ikke er helt bra. Først er vi i fars hode i neste bok er vi i mors hode. Spennende hvordan Knausgård klarer å formidle personene innenfra så levende.
Politikeren som skal donere sine organer
Da kirurgene begynner skjære i kroppen, viser det seg at han ikke er død likevel. Var det Ramsvik han het? Her følger vi sykepleieren i en bok og kirurgen i neste. Ingen forstår hvordan det er mulig å komme så langt i prosessen uten å oppdage at pasienten faktisk lever.
Black Metal bandet som på det mest bestialske vis blir rituelt myrdet
Jeg husker ikke helt, men får følelsen av at vi er i Bergen-området. Vi følger etterforskeren, men mest interessant er historien om journalisten. Han er kynisk og misfornøyd med jobben og familien. Han drikker tungt og utnytter sin posisjon som kulturjournalist. Da han får jobben med å dekke massemordet øyner han en sjanse til å få tilbake jobben som nyhetsjournalist. Han går inn i jobben med alt han har av erfaring, kløkt og narsissisme. Sønnen hans er dypt ulykkelig og prøver å ta selvmord midt oppe i dette. Dette blir et vendepunkt i historien og journalisten havner i koma, og begynner vandringen i dødsriket eller er det ventedimensjonen?
I Det tredje riket møter vi Valdemar, som er frontmann i et black metal bandet Domen
Han innleder et forhold til ei jente vi opplever som ganske streit i forhold til hva han står for. Hun reiser for å se bandet han spiller i ha en eksklusiv konsert på en festival langt ute i de svenske skoger. Dette er sære saker, og populært. Folk har kommet fra hele Europa for å se dette bandet ha en av sine ytterst få konserter. Bandet gir heller ikke ut musikk, det er altså ikke mulig å høre på bandet utenom disse konsertene. Snakker om å skape etterspørsel og kult. Det viser seg at denne karen, ikke uventet, har spesielle preferanser, som hans kjæreste absolutt ikke er med på.
Boka Ulvene fra evighetens skog handler stort sett om en families historie
Far er død og det viser seg at han har hatt kontakt med Sovjetunionen og fikk kjæreste og et barn. Dette kommer ikke fram før langt etter hans død, da sønnen Syvert finner noen gamle brev blant farens etterlatte saker. Vi følger også datteren, Alevtina sitt liv, i det som har blir Russland. I neste bok, Riket, møtes Syvert og Alevtina i Moskva. Et merkelig møte, der Knausn får godt fram kollisjoner som kan oppstå når kulturer møtes.
Nattstjernen er en annen type bok
Her er det n historie vi følger. Fotografspiren Kristian drar til London for å gå på fotoskole. Han er en einstøing, selvopptatt og blir uhyre lett krenka. Pretensiøs. På stampuben møter Kristian nederlenderen Hans og etter hvert kretsen rundt ham. Hans gir Kristian ærlig tilbakemelding på bildene. Han mener bildene ikke lever sitt eget liv, de er uinteressante. Kristian bestemmer seg for å gå all inn. Stjeler et kattekadaver, koker av kjøttet og tar bilder av skjelettet. Dette blir en suksess, både hos Hans og på skolen.
Kristian treffer også Vivian, som er en av Hans sine venner. De innleder et forhold, og det er på vei til henne som Kristian havner i håndgemeng med en uteligger. Et slag mot hodet fører til at uteliggeren dør, og Kristian havner etter mye om og men hos politiet. De har bilde og videobevis, det er kjørt for Kristian, han er kjørt til bunn og ydmyket. Han har brutt med sin familie i Norge, eneste utvei er å ringe Hans, som kjenner en advokat. Et par dager senere får Kristian beskjed om at han er utenfor mistanke, noen annen har tilstått. Utenfor politistasjonen venter Hans.
Kristian ender opp med å bli en svært fremgangsrik kunstner, men han er ikke forandret. Snarere har hans vanskelige sider blitt forsterket. Prisen for å bli en stor kunstner, bli fri fra anklagelsene om mord, prisen for å inngå en avtale med Hans, er ufattelig stor. Som far var det vondt å lese slutten på denne boken.
Nattstjernen er mørk
Jeg koser meg når Kristian nerder med rekkefølgen på albumene sine, og leser dette inn i en større sammenheng, men sett under ett er denne boka mørk. Stjernen som dukker opp i de andre tre bøkene er lys og varm.
Det okkulte er en rød tråd i bøkene, men også frihet og lengsel. Døden er sentral, men også livet. Yin og Yang. Motstand og mestring. Lengsel, lidelse og levende. Dette er gode, men krevende bøker. Jeg vil ikke påstå at de er vanskelige å lese. Når Knausn forteller historier, kan det nesten bli forutsigbart, uten at det blir kjedelig. Når han filosoferer, blir det interessant.
Nei, dette her må du lese. Knausgård er en av vår tids store forfattere i mine øyne. Måten han blander historie, filosofi, humanisme, betraktninger og beskrivelser er både lærerikt og fornøyelig å lese.
/Sindre
Hva leser jeg?
Martin Butler – A Minority Interest: Understanding Yourself and Life
Trodde du at det ikke kunne bli mer realistisk, rasjonelt og konkret etter 48 Laws? No such thing. Jeg har gravd meg dypere ned i litteratur om livet. Lengre bort fra spiritualitet enn jeg noen gang har lest. Ellers synes jeg det er meningsfullt å utforske spiritualiteten innenfor kulturen som ligger meg nærmest. Nå vil jeg utforske realismen i den samme kulturen. Det er mulig jeg stopper, i alle fall for en stund, med denne boken. Dette er ikke lett lesning, ikke er det spesielt hyggelig heller.
Martin Butler
Martin Butler er en britisk vitenskapsmann, IT-gründer og filosof, som har skrevet et par bøker. Jeg ble oppmerksom på ham gjennom flere videoer på TikTok. Her har hans kone, Debbie Butler, filmet ham mens han svarer på ulike spørsmål av typen, what is time? Are we animals? Do we all have cruelty inside us? Og så videre. De dypeste spørsmål med andre ord. Ta gjerne en titt på videoene, i det minste er det spennende svar.
A Minority Interest: Understanding Yourself and Life
Dette er en blodateistisk bok, samtidig er det en filosofisk bok. Martin avviser all religion og alle guder. Han mener at vi ikke ser verden slik den egentlig er. Matrix sier du, nja ikke helt etter min mening. Det er ingen ond eller god kraft, som er skjult for oss, bak det hele. Det er mer det at vi, for å takle og klare virkeligheten, skaper våre egne verdener eller bobler. Han hevder at alle mennesker og alt vi gjør er drevet av overlevelsesdrift og forplantningsdrift.
Har livet en mening?
Det er nok dette spørsmålet som ligger under hele boken, som en rød tråd. I følge Martin er det ingen høyere mening med livene våre enn å overleve og bringe genene våre videre. Slik som med dyrene. Men med vår store hjerne har vi mulighet til å tenke rundt det at vi tenker. Vi lager oss verdener. Dessuten vet vi at vi skal dø. Mennesket kjenner frykten. Ikke som et instinkt, men som en tanke.
Kjenn deg selv, filosofen Thales sitat, betyr å grave. Og graving er slitsomt. Noen ender opp på en åndelig reise. I størstedelen av den vestlige verdens senere historie, har det ikke vært et valg. Svaret på de store spørsmål har vært religion.
Martin mener selvfølgelig religion er ren selvfornektelse og hevder at livet består av en mengde tilfeldigheter. Noen tilfeldigheter er mer betydningsfulle enn andre. Disse kaller han black swans etter en bok av Nassim Nicholas Taleb med samme navn. Dette kan være tilfeldige møter som gjør at du treffer din livspartner eller at karrieren tar en uventet retning. Dette får meg også til å tenke på filmen Sliding Doors. I følge Martin kan vi fullstendig se bort fra at livet er en reise.
Livet er en samling av tilfeldige hendelser.
Som vanlig har jeg brettet en haug med eselører, understreket og markert. Det blir alltid sånn når jeg leser slike bøker. Bøker jeg må komme tilbake til å fordøye. Dette har vært spennende lesning i en helt annen retning enn denne bloggen startet med, nemlig En Russisk Pilegrims Fortellinger.
Mennesket er så mye, så mange tanker og det er spennende å bli kjent med ulike typer mennesker. Synes jeg. Dersom vi er enige, er dette en bok for deg.
Men lett og positiv lesning er det definitivt ikke!
/Sindre
Hva leser jeg?
Robert Greene - The 48 Laws of Power
Dette er en kynisk bok, ingen tvil om det. Men er det dermed sagt at den ikke er sann? Og, hvis den er sann, er den da viktig?
Jeg oppdaget Robert Greene, som så mye annet, på sosiale media. Der la han ut det vi kan kalle motivasjonsvideoer. Dette er videoer jeg er veldig skeptisk til. Ofte figurerer populistiske penge-motivatører her, og snakker om lette løsninger på store utfordringer. Robert Greene fremstår derimot som troverdig. Han har en skrantende helse, stemme som sprekker, men likevel et budskap han synes er så viktig, at han trosser motstanden for å få det ut. Slikt fanger mitt blikk og øre.
Robert Greene
Robert Greene er en amerikansk forfatter, kjent for sine bøker innen selvutvikling, strategi, makt og psykologi. Han ble født 1959 i Los Angeles, California.
Han er mest kjent for boken "The 48 Laws of Power", som er en bestselger og har blitt populær innenfor forretningsverdenen, ledelse og personlig utvikling. Boken utforsker prinsippene for makt ved å gi råd basert på historiske og litterære eksempler.
Andre kjente bøker av Robert Greene inkluderer "The Art of Seduction" (2001), "The 33 Strategies of War" (2006), "The 50th Law" (2009, skrevet i samarbeid med rapperen 50 Cent), "Mastery" (2012), og "The Laws of Human Nature" (2018).
Robert Greene's tilnærming til temaene hans er ofte kontroversiell, men hans bøker har fått betydelig oppmerksomhet og har blitt oversatt til flere språk. Han trekker på historiske eksempler, litteratur og psykologi for å illustrere prinsippene han presenterer.
The 48 Laws of Power
"The 48 Laws of Power" ble først publisert i 1998. Boken er en guide som utforsker dynamikken og prinsippene for makt, og den gir råd om hvordan man kan forstå og utnytte maktstrukturer i forskjellige sammenhenger. Greene bruker historiske og litterære eksempler for å illustrere hvert av de 48 lovene.
Her er noen av de sentrale temaene og lovene som boken tar for seg:
1. Maktspill og strategi: Boken utforsker hvordan makt kan utøves og oppnås gjennom strategisk tenkning og handling.
2. Observasjon av menneskelig atferd: Greene argumenterer for at å forstå menneskelig natur og atferd er avgjørende for å utøve effektiv makt.
3. Maktspill i ulike kontekster: Loven inkluderer råd for å håndtere makt i forskjellige områder av livet, inkludert arbeidsplassen, relasjoner, og samfunnet generelt.
4. Etikk og moral: Noen av lovene utfordrer tradisjonelle etiske normer og moralske verdier, og dette har vært gjenstand for kritikk fra noen lesere.
Eksempler på lovene inkluderer "Law 1: Never Outshine the Master," "Law 3: Conceal Your Intentions," og "Law 15: Crush Your Enemy Totally."
Det er viktig å merke seg at boken ikke nødvendigvis oppmuntrer til umoralsk oppførsel, men den gir innsikt i hvordan maktstrukturer fungerer, både positivt og negativt. Den har blitt populær innenfor forretningskretser, ledelse, og politikk, men den har også blitt kontroversiell på grunn av sine anbefalinger som noen anser som manipulerende eller amoralske. Lesere blir oppfordret til å vurdere bokens råd med forsiktighet og etisk refleksjon.
Konklusjon
Så, er The 48 Laws of Power å anbefale? Dersom man ønsker en dypere forståelse av mennesket, hvordan mennesker samhandler og spesielt hvordan mennesker søker makt og dominans, så er denne boken god. De historiske eksemplene i starten på hvert kapittel, setter loven inn i en begripelig kontekst.
Dette er en bok man tar fram og bruker jevnlig. Dette er også en bok man tar med seg i hverdagen for å finne eksempler, som man lett finner vil jeg påstå. For meg har den blant annet hjulpet med å sette ord på maktutøvelsen som pågår i samtiden. Det jeg blant annet ser på nyheter, og hvordan lovene faktisk virker i praksis og hvilke trolige løsninger som ligger i framtiden.
Jeg brukte ganske lang tid på å lese denne boken. Mye tankearbeid for å forstå. Dessuten er det proppet med fabler og anekdoter, skrevet i vanskelig lesbar rød skriftfarge, i margen. Disse gir lovene en ytterligere kontekst og forståelse.
Selv om mye i denne boken kan oppleves som kynisk, er det såpass mange gjenkjennelige momenter her at for meg er den troverdig. Og det som er troverdig blir fort sant, og det som er sant må jeg utsettes for.
Du er herved advart og anbefalt!
/Sindre
Meld deg gjerne på e-postlista for å få nyhetsbrev og eksklusivt bonusmateriale fra mine skrive- og musikkprosjekter.
Meld deg på og hør
LIDELSE LIVE ACOUSTIC
Du kan når som helst melde deg av lista